Fly me to the moon

Den siste tiden har den avgåtte rødgrønne regjeringen fått krass kritikk for pengesløsingen rundt den storslåtte ambisjonen om et CO2-renseanlegg i fullskala, bedre kjent som månelandingen på Mongstad. Idéen og tankene bak er i seg selv svært gode og trolig helt nødvendige for å motvirke den globale oppvarmingen. Dessverre var den praktiske utførelsen dårligere enn idéen og ble som kjent skrinlagt.

Jens Stoltenberg ble kjørt hardt av stortingets kontrollkomité tidligere i uken, mye også fordi han ikke tok selvkritikk. Riksrevisjonen, de borgerlige partiene og Bellona har vært svært kritiske til den økonomiske styringen og forventet derfor en forklaring på dette kaoset. Etter et lengre opphold på månen, vender nå raketten tilbake mot jorden for å finne ut hvordan dette eventuelt kan gjennomføres. Den blå regjeringen har derfor satt det som en av sine ambisjoner å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst innen 2020. Det er ingen tvil om at denne typen anlegg vil være et godt tiltak for å senke utslippene av avfallsstoffer, og derfor er det viktig at regjeringen nå har satset på forskning som kan komme miljøet og klimaet til gode.

Det som også er bemerkelsesverdig med denne saken, er at det mer og mer virker som om de rødgrønne allerede i mars 2013 visste at Mongstad-anlegget ikke ville la seg gjennomføre. Likevel ventet de til 13 dager etter valget med å offentliggjøre beslutningen om nedleggelsen. Har de da bevisst holdt tilbake en beslutning for å vinne et valg? I så fall er det svært uredelig av de involverte.

Når politikere bruker slike overdådige ord som månelanding, altså noe helt fantastisk og banebrytende, er det for å overbevise miljøbevegelsen og velgerne. Det kan også stilles spørsmål ved om de ikke også kan ha hatt andre motiver. Klimaforliket i Stortinget er så langt svært teoretisk og har i realiteten dårlig fremdrift. Når vi da tenker tilbake til 2007 og Stoltenbergs nyttårstale om månelandingen, var han på det tidspunktet sterkt i behov av å markere tiltak. Dette for at Norge skulle kunne levere målene de hadde forpliktet seg til med tanke på Kyotoavtalen og hadde et utålmodig SV som presset ham. Mongstad-anlegget ble derfor Norgeshistoriens dyreste politiske markering når vi nå ser resultatet. Hadde ikke eksempelvis 7-10 milliarder kroner vært bedre anvendt til å fremskynde jernbaneutbygging eller annen satsning på miljøvennlig energi i Norge? Når det øremerkes inntil 10-20 milliarder kroner til et prosjekt som skal være banebrytende på norsk jord, som det den gangen var snakk om, er det normalt å tenke at andre prosjekter lett vil bli liggende i departementets avslagshylle. Den rødgrønne regjeringen hadde ikke bare en målsetting om å innfri egne krav, de hadde en ambisjon om å bli best i verden.

Det er også et paradoks Ap, SV, V og KrF på lokalt nivå har stemt ned alt som har vært foreslått av prosjekter rundt fornybar energi hittil. Mens Høyre, FrP og Senterpartiet, og da FrP som ikke engang fikk være med på klimaforliket, har stilt seg positive til fornybare prosjekter. Norge får allerede store deler av sin energi fra fornybare kilder, som i all hovedsak er vannkraft, men det bør ikke stoppe oss fra for eksempel å åpne for et større fokus på forskning innen annen miljøvennlig energi eller atomkraftverk. Atomkraftverk på norsk jord vil belage seg på thorium, da dette er mye mer stabilt enn uran, tryggere i et kraftverk, mer miljøvennlig, har potensialet til å løse problemene med lagring av avfallsstoffet plutonium, og Norge har den tredje største beholdningen av thorium i verden etter Australia og India. Vår forskning på dette området kan derfor være nyttig for en hel verden som har store behov for å kutte i mengden CO2-utslipp, på lik linje med økt fokus og forskning på andre områder.

Jeg er derfor glad for at den sittende regjeringen har valgt å rette et større fokus mot forskning og hvordan vi kan møte utfordringene verden er spådd å ha i fremtiden. Det er nå gått hundre dager, de har utrettet mye, men det er fremdeles mye som står igjen, og med denne handlekraften mener jeg disse prosjektene og ambisjonene er verdt å lande på månen for.

Liza Marie Wanda
Varamedlem, Østfold FpU